Det var først på midten av 1960-tallet at badminton ble vurdert for inkludering i de olympiske leker. Da badminton ble klassifisert som en demonstrasjonsidrett ved OL i München i 1972, var det utbredt spekulasjon om at sporten snart ville gjøre sin vei på den olympiske scenen. Demonstrasjonen fant sted på to baner i en volleyballhall 4. september. På den dagen den ble spilt, så nesten 3000 mennesker på handlingen.
Tjuefem spillere som representerte elleve medlemsforeninger konkurrerte; Rudy Hartono fra Indonesia og Noriko Nakayama (née Takagi fra Japan vant singelmesterskapene, mens Ade Chandra / Christian Hadinata fra Indonesia vant herredoublene og Derek Talbot / Gillian Gilks fra England vant mixeddoublene.
Det var ingen damedouble på den tiden. Utviklingen stoppet imidlertid opp da et omstridt politisk spørsmål kom på banen. 24. februar 1978 ble World Badminton Federation stiftet; utbrytergruppen inkluderte 13 asiatiske og seks afrikanske organisasjoner. IBFs splittelse ødela håpet om å konkurrere i OL med badminton. Begge parter forsøkte å forene sine forskjeller.
IBF og WBF signerte en "Deed of Unification" i Tokyo 26. mai 1981. Det internasjonale organets gjenforening gjenopplivet sine olympiske ambisjoner. I 1983 besøkte IOC-president Juan Antonio Samaranch IBF verdensmesterskap, som inkluderte noen spennende badmintonprestasjoner som overbeviste Samaranch om at badminton hadde en plass i det olympiske programmet.
Seoul 1988
Tretti spillere som representerte åtte medlemsforeninger reiste til Seoul. Arrangementet ble arrangert i Seoul National University Gymnasium og trakk en mengde på 5000 mennesker overalt. Tre gullmedaljer ble vunnet av vertene, med tillatelse fra Hwang Hye Young (damesingler), Kim Yun Ja/Chung So Young (damedouble) og Park Joo Bong/Chung Myung Hee (damedouble) (blandet dobbel). Yang Yang (herresingler) og Li Yongbo/Tian Bingyi (herredouble) var de to andre kinesiske vinnerne.
1992 - Debut som olympisk idrett i Barcelona
Den etterlengtede drømmen til millioner av badmintonentusiaster gikk i oppfyllelse kl. 10 den 28. juli 1992. I den splitter nye Pavella de la Mar Bella slo Malaysias Foo Kok Keong den første fjerballen i den olympiske badmintonhistorien. Totalt 178 spillere fra 37 land konkurrerte i Barcelona.
Aktiviteten på banen bekreftet all innsatsen som hadde gått for å få badminton til OL. En double-kamp for kvinner mellom Gill Clark/Julie Bradbury (England) og Rosiana Tendean/Erma Sulistianingsih (Indonesia) i de tidlige rundene trakk 150 millioner tilskuere, ifølge rapporter.
Hva har skjedd siden den gang?
Innflytelsen fra badminton ved OL har bare fortsatt å vokse i løpet av de neste syv OL; Atlanta (1996), Sydney (2000), Athen (2004), Beijing (2008), London (2012), Rio (2016), og nå sist Tokyo (2020) – med seertall som stadig knuser rekorder. I mellomtiden ble IBF omdøpt til BWF (Badminton World Federation) i 2005.
Mixed Doubles ble introdusert i Atlanta i 1996, noe som gjorde badminton til en av få idretter der menn og kvinner konkurrerte på samme bane. En annen vesentlig endring var sluttspillet i bronsemedaljen. Gruppekonkurranse ble introdusert i London 2012, etterfulgt av knock-out-konkurranse. Som et resultat kunne konkurrenter spille flere kamper, og fjernsynets produksjonstimer økte betydelig.
